Kolonimaneter

Posted on 28/01/2012 by Alf J.

Av og til hende det at vi får besøk av sjeldenheter.  Ikke berømtheter, slik som filmstjerner og OL-vinnere akkurat, men av skapninger fra dyphavene og fjerne farvann.  Noen kolonimaneter viser seg fram i denne settingen – som i forrige uke da vi fikk besøk av “hulaskjørt”, Physophora hydrostatica.

Hulaskjørt, Physophora hydrostatica

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva er kolonimaneter?
Et godt spørsmål. Kolonimaneter er egentlig ikke maneter i det hele tatt, men koloni-dannende hydroider (småmaneter) som lever pelagisk.  Akkurat som manetene og anemonene tilhører de rekken nesledyr (Cnidaria) og har nesleceller som hos noen arter kan brenne kraftig. Mens stormaneter (det vi kjenner som “maneter”) tilhører klassen Scyphozoa, hører kolonimanetene til klassen Hydrozoa (“hydroider” eller “småmaneter”) og her grupperes de i ordenen Siphonophora (som på norsk har fått navnet “koloni-maneter”).  Den mest kjente kolonimaneten er uten sammenligning Portugisisk Krisskip (Physalia physalis) som er utbredt i tropiske og sub-tropiske hav og som bare sjelden sees hos oss.

Portugisisk krigsskip, Physalia physalis. (Wikimedia Commons: Public domain. Tegning: Lesueur).

Levesett og bygning
Kolonimanetene består av mange enkeltindivider (zooider) som er spesialisert i bygning og funksjon.  Noen er forsvarsindivider som stikker med neslegift, andre er nærings-polypper som fanger plankton, formeringsindivider som produserer kjønnsceller, men andre igjen er flytepolypper som holder kolonien på plass i vannmassene. De fleste polyppene i kolonien er imidlertid så sterkt avhengig av hverandre og kan ikke eksistere alene at det er hensiktsmessig å betrakte hele kolonien som ett individ. Kolonimanetene står på grensen mellom kolonidannende evertebrater og flercella organismer, noe som reiser interessante evolusjonsmessige spørsmål. I motsetning til hydroider (småmaneter) og mange stormaneter (slik som glassmaneten) har ikke kolonimanetene er formeringssyklus som veksler mellom et pelagisk, frittlevende manetstadium (medusestadium) og et fastsittende polyppstadium. Kolonimanetene er helt pelagiske og har utgaver av både polypper og meduser.

 

Hulaskjørt, Physophora hydrostatica
 I januar 2012 ble det gjort flere funn av det skjeldne “hulaskjørtet” ved Hidra i Vest-Agder, ved Egersund og andre steder langs kysten. Arten ble også funnet i Helleviga i Søgne i november 2011 av studenter fra Universitstet i Agder som var på feltarbeid.

Hulaskjørtet lever vanligvis på dyp fra 200-1200 meter og er en kosmopolitt som betyr at den er utbredt i alle verdenshav. Strømmer og uvær kan av og til bringe arten til overflaten og inn til våre kyster, men det er sjelden vi får anledning til å se denne vakre kolonien.

Hulaskjørtets bygning

Helt øverst i kolonien sitter en luftsekk (pneumatophor) som trolig orienterer kolonien i vannmassene og holder kolonien loddrett.  Dette var tydelig i mitt fotoakvarium der kolonien plasserte luftsekken helt i overflaten og innrettet kolonien i loddrett stilling.  Luftsekken kan fylles med gass og har en irriserende rød flekk helt ytterst.   Nedenfor luftsekken sitter en rekke svømme-klokker som brukes til bevegelse (selv om kolonien påvirkes sterkt av hav-strømmene). Under disse sitter noen store, orange modifiserte polypper som utgjør et forsvarsverk og en fangsstasjon for plankton.  Polyppene har degenerert munnåpningen og ligner på kraftige tentakler og har gitt opphave til det fengende populærnavnet “hulaskjørt”. Forsvarsindividene inneholder kraftig neslegift fra tallrike nesleceller. Innenfor forsvarstentaklene og under svømmeklokkene sitter en mengde nærings- og formeringsindivider (enkeltindividene hos nesledyr kalles ofte for “polypper” eller “zooider”). For noen stilige dyr!

Apolemia uvaria
I begynnelsen av desember 1997 kom det meeldinger fra oppdrettsanlegg ved Fedje i Nord-Hordaland at laksen var angrepet av en ukjent manet. Store mengde maneter i lange bånd drev mot merdene, ble ødelagt og spredte neeslegift til laksen som ble skadet. Dette førte til nødslakting av laks på Fedje. Etterhvert strømmet det inn meldinger om “ukjente maneter” fra hele kysten, fra Finnmark i nord til Arendal i sør.  Også på Hidra kunne vi se manetene i lange remser.  Dette var kolonimaneten Apolemia uvaria.  Denne arten har spesialiserte individer slik som hulaskjørtet, bl.a. mørkerøde forsvarstentakler og er godt kjent fra Middelhavet, men er også rapportert fra Atlanterhavet, Det Indiske Hav og Stillehavet. Etter 1997 har Apolemia uvaria blitt observert med ujevne mellomrom ved Hidra i Vest-Agder.

Apolemia uvaria, detaljer i kolonien fotografert i et fotoakvarium.

Koloni av Apolemia uvaria fotografert fra overflaten.

“Blue Button”, Porpita porpita
En slektning av kolonimanetene er “blue button” eller Porpita porpita som hører hjemme i ordenen Anthomedusae.  Også her er det snakk om flytende kolonier i klassen Hydrozoa.  Og for noen vakre dyr!  Som små romskip i alle farger seiler de omkring på de tropiske verdenshavene.  Selv fant jeg flere kolonier på en strand på Filippinene etter en natt med uvær. Fra en stor sentral flytepolypp strekker det seg ut armer med små, spesialiserte individer – bygningstyrekk som ligner mye på de vi finner hos kolonmanetene.  Se etter Porpita porpita neste gang du går langs ei tropisk strand.  Hvem vet, kanskje de dukker opp her hos oss en vakker dag?

"Blue Button", Porpita porpita.

 

 

 

 

Posted in Biology | Tagged , , , , , | Leave a comment

Lista ved nyttår

Posted on 01/01/2012 by Alf J.

Fredag morgen 30. desember dro vi avsted til Lista.  Anne, Ragnvald, Arne og Alf Jacob – alle medlemmer av Hidra Kameraklubb.  Etter dagevis med storm og regn, var værutsiktene gode og vi håpet på fint lys over Listalandet og over havet før sola rant.  Og lyset kom!

Klokka halv ni var vi på plass ved stranda ved Østhassel der du kan se ut til den flate Rauna.  Ved stranda ligger mange rullestein spredt ut i vannet. I horisonten var en skybanke og sola kastet sine morgenstråler opp bak denne.  Det var den blå timen midtvinterstid.

Vi hadde lagt en plan.  Lange eksponeringer, ND8-filter, liten blenderåpning og kamera på stativ. På denne måten håpet vi å fange stemningen og la bølgene skape spennende effekter i vannet. (Klikk på bildene for større visning og for å se EXIF-data).

Soloppgang ved Østhassel (del 1)

 

Soloppgang ved Østhassel (del 2)

Sola krøp over skyene omsider, men selv her sør blir den værende lavt mot horisonten hele dagen. Korte dager, men godt fotolys hele dagen hvis man er heldig. Klokka 10 beveget vi oss mot moloen på Østhassel og gikk helt ned til den steinete stranda. Noen unge stuter inntok frokosten og brydde seg ikke om oss, selv om en av dem kastet et rasende blikk mot Ragnvald. Horisonten ble lysere og jeg valgte å unngå direkte motlysbilder.  Steinene langs strandkanten ble gyldenrøde, havet ble iriserende blått og langt ute gikk det en kutter…

En steinstrand og en kutter

Stormen fra i går hadde lagt seg, men noen rolige dønninger slo fortsatt inn på steinene som lå som beskyttende markører mot det åpne havet.  Steinene var runde og hadde nok tålt mange bølgeslag i løpet av årene. Tenk om de kunne ha fortalt sin historie?

Fram med 70-200 og D300, en av mine favorittkombinasjoner.  Nikon 70-200 er magisk! Kort og lang eksponeringstid og i horisonten flere fraktebåter.  Menneskene seiler på havet og har gjort det siden tidenes morgen. Bakgrunnen betyr mye, og en fraktebåt i morgen-lyset er ikke å forakte. Nå begynte det å bli bra og vi fikk bekreftet at fotografi er å lete etter lyset.

Fem rullesteiner

 

Langt der ute seiler menneskene

Etter en matbit måtte vi videre. “Vi må en tur til fyret”, mente Ragnvald, og siden han er sjefen, ble det slik.  Ikke noe dårlig valg. Etter en nordveststorm blir bølgene større desto lenger vest på Listalandet man kommer. Ved Lista fyr er det rullestein – bare rullestein.  Ornitologene var på plass, havsuler, krykkjer og andre fugler ble nøye registrert. “Pippologer” som Rangvald sier.

De tunge dønningene slo inn mot steinstranda slik de hadde gjort i tusenvis av år.

Dønninger mot ei strand

Litt nord for Lista Fyr ligge Jøllestø. Ei lita bygd med en molo.  Når storhavet bråker, går det vilt for seg her. Steiner flyr, tare blandes med poteter og menneskene holder seg i hus. Man blir vant til det meste. “Beware of propeller” står det på et av husene – som om man ikke har nok med stormen?

Propellfare!

Jølle er en god fiskeplass. Og måker i hundrevis. M/S Havsund med skipper Alf og sønn Alf Erik driver snurrevadfiske, “de snorre”, som vi sier på Hidra. Akkurat nå ligger de rett ved Jølle, og skal man tro måkene, er fangsten god. Og nå fikk jeg bruk for telelinsa, den er tung, men nyttig av og til selv når man ikke jakter på fugler og dyr.

"M/S Havsund"

 

Mat i sikte

Og så måtte jeg jo bare prøve noen lange eksponeringer av bølgene som traff land. Kameraet på fotosekken, ingen snorutløser, ND- og POL-filter – det får stå sin prøve.

Bølgeslag

Ragnvald spanderte kyllingvinger og “råkkefår” til lunsj, mange takk til Ragnvald!  Neste gang er det din tur til å kjøre :) Etter lunsj fortsatte vi til Havikstrand. Et flott område, men nå var lyset hardt.  På Lista blåser det alltid, uten unntak!  Selv i dag da det var stille, blåste det. Ei listelus stod på sanddynene og speidet ut over havet…

 

Listelus

Sola sank vest i havet. Vi ville hjemover nå. Da kom Amalie og ei venninne… på hver sin hest. I solnedgangen. Ved stranda. For noen flotte fotomodeller!  “Jeg er alltid flink på skolen”, spøkte Amalie. Det vedder jeg på!

Solnedgang på Lista

Amalie

 

Posted in Photography | Leave a comment

Galapagos 2011 (part 2)

Posted on 11/11/2011 by Alf J.

Our journey in the Galapagos Islands continued for 15 days.  What an amazing travel this was! We followed in the foot prints of one of the World’s most important scientists that came here as a young man more than 175 years ago. His name was Charles Darwin…

Charles Robert Darwin painted in 1881 by John Collier (1850-1934), given to the National Portrait Gallery, London in 1896.(From Wikimedia Commons. Click to learn about public domain of this image).

Charles Darwin in the Galapagos
Charles Darwin was in the Galapagos for only five short weeks, from September 15th to October 20th, 1835. This was only a fraction of the Beagle’s five year journey around the Globe. (You can view maps and read more on Darwin in the Galapagos here). Although the origin of Darwin’s theory of evolution (perhaps the most important theory ever put forward in science?) is commonly linked to the Galapagos, the truth is a bit different.

However, Charles Darwin was indeed fascinated by the Galapagos islands prior to his arrival. In august 1835 he wrote in a letter to his sister Chtherine: “I am very anxious to see the Galapagos Islands, … I think both the Geology & Zoology cannot fail to be very interesting“.

Darwin did only visit four of the islands in the archipelago: San Cristobal (Chatham), Floreana (Charles), Isabela (Albemarle) and Santiago (James), and only in the last one did he land without being accompanied by Captain Fitzroy.

”Puerto Baquerio Morreno” at San Cristobal, the site where Charles Darwin first set foot on Galapagos on September 15th 1835. Note the Darwin statue on the hill.

Charles Darwin did collect a number of organisms in Galapagos and among them finches.  Not all of these were even recognised as finches by Darwin and they were poorly labeled, which later on made it impossible to track their island origin. It was not the finches that gave  Darwin the idea of evolution. (Later their fascinating demonstration of evolution has, however, been solid documented. Read an NG article here).

Large ground-finch, Geospiza magnirostris, photographed at Santiago.

Even if Darwin was more fascinated by the richness of life forms in the South-American rain forest, he noticed with great interest that the organisms on Galapagos resembled those at the South-American main land, although the environmental conditions in the two sites were very different. In fact it was the mocking birds that tracked Darwin’s attention and made him think that may be life forms were not so static after all?  Mocking birds collected from the different islands were all slightly different in shape and sizes of their beacons. May be they changed over time being isolated on the islands?

Galapagos mocking bird (Nesomimus parvulus hulli) to the left (photographed at Genovesa) and Hood mockingbird (Nesomimus macdonaldi) at right. They look similar but are different species not interbreeding and with different charaachters. The Genovesa mockingbird is distributed on Genovesa, Santa Fe, and Darwin (all showing different subspecies) as well as on Isabela, Fernandina, Santa Cruz, Daphne and Seymour (showing a fourth subspecies, N. p. parvulus).

In July 1837, about half a year after Darwin returned home to England, never again to set foot abroad, he did his famous sketch “I think” and wrote in his First Note Book on Transmutation of Species: “I think case must be that one generation should have as many living as now. To do this and to have as many species in same genus (as is) requires extinction . Thus between A + B the immense gap of relation. C + B the finest gradation. B+D rather greater distinction. Thus genera would be formed. Bearing relation” (next page begins) “to ancient types with several extinct forms“.

Charles Darwin's 1837 sketch, his first diagram of an evolutionary tree from his First Notebook on Transmutation of Species (1837) on view at the the Museum of Natural History in Manhattan. (Wikimedia Commons, public domaine)

It was in this historical setting that we now traveled. In the middle of an evolutionary scene.  The remarkable life forms that Charles Darwin saw are still here demonstrating the power of the ever ongoing evolution.

Endemics
The islands of Galapagos are filled with endemic forms. There are two endemic species of land-based mammals, 19  endemic species of reptiles and 29 endemic bird species – that is a lot for an archipelago containing 19 major islands covering a total of only 7877 square kilometers. The flightless cormorant, the Galapagos penguin and the Galapagos hawk are three good examples of bird endemic, while the Galapagos Fur Seal is an example of an endemic mammal in the archipelago.

Not only animals are endemic in the Galapagos. Of the about 750 species of angiosperms (flowering plants) 216 are endemic, a remarkable 29%.  However, just like other remote islands (e.g. Hawaii) the native flora is being infected with invasive species introduced by humans.

The endemic and treathned Galapagos sarcostemma, Sarcostemma angustissima, from Urvina Bay, Isabela.

Of all the endemics it is the lizards that are the strangest and most impressive icons in the Galapagos. Among them is a relict with a remarkable adaptation to the sea…

….The Marine Iguana
The marine iguana (Ambly-rhynbchus cristaatus) is one of the endemic icons of the Galapagos. Found nowhere else. Unlike its relatives on the South-American mainland, it has adapted to feed from sea weed rather than on terrestrial plants, insects, snails or other small invertebrates that are commonly caught by other iguanas.

Seven subspecies have been recognised showing remarkable difference in size depending on which island they come from.  Those of Genovesa and Española are smallest, while the specimens at Isabela, Santa Cruz and Fernandina are the largest. The total populations is estimated to about 250.000 specimens and hybridisation with land iguana (Conolophus subcristatus) has been recorded from South Plaza.

The marine iguana of Genovesa are less than half the size of those at the large western islands, e.g. Fernandina.

Marine iguana with Sally Lightfoot Crab at Vincent Roca, Isabela

 

We had the opportunity to swim and skin dive with the marine iguana and observe them feeding from algae under water.  Check out a small video of their feeding habits below.

 

Espanola (Hood)
There were many highlights along our route – daily there were events that we shall never forget! The remarkable story on how the islands of the Galapagos archipelago were formed followed us on the entire trip.  Born on the hot spot between Isabela and Fernandina, carried on a geological conveyer belt towards the south-east, eroded along the route until they finally vanish in the ocean.

Wave action from the plateau at Punta Suarez, western Espanola.

Espanola is the oldest and southernmost of the Galapagos islands.  It lies a 10-12 hour trip from Santa Cruz. You have to cross rough seas to reach this remote island. The island is flat and low and in the last part of it’s geological life, but this does not make it less interesting.  In fact it turned out to be the highlight of our journey!

The remoteness of Espanola is reflected in the number of endemics found here.  We have already mentioned the Hood Mockingbird (photo above).  The subspecies of marine iguanas (Amblyrhynchus cristatus venustissimus) is found only here and are brightly coloured with a redish tint changing to greenish in the breeding season.  However, it is the largest flying birds on Earth, the albatrosses, represented at Espanola by the endemic Waved Albatross (Phoebastrica irrorata) that attracts most attention here. Fair enough!  This bird is really spectacular and so is the courtship the pairs display during their nesting period.  At least 12.000 breeding pairs nest only here every year.

M/S "Tip Top III"

When we set out from Tip Top III at dawn heading for Punta Suarez on the western tip of Espanola, we were excited!  Now we were going to meet the Waved Albatross!  Personally I have been looking forward to this for years. My first meeting with the gigant birds of the southern seas.

Sea Lions at Gardiner Bay, Espanola

Sea Lions welcome us at Punta Suarez.  They are numerous here, but even more numerous at Gardiner Bay where we were to land this afternoon. As we walked nicely in line along the carefully marked track towards the cliffs where the albatrosses nest, we were greated by blue-footed boobies doing their courtship dance.

Waved Albatross, Phoebastria irrorata.

We were not disappointed!  The albatrosses were there and displayed their magical courtship ritual.  What a sight! What an experience for a biologist.  Howling sounds, raising their necks and heads, opening their mouth and clicking their beacons.  Behaviour that strengthens the bond between the life-lasting pairs and securing reproduction and the survival of the species.  Evolution in a nutshell!  (Check out a video of the courtship display here).

Albatross portrait

The feeling when being on top of the plateau viewing West is dramatic. The waves crash on the jagged cliffs below and the blowhole shoots water  30 meters into the air. The sky above is full of sea birds including albatrosses, red-billed tropicbirds, swallow-tailed  gulls, and Audubon’s shearwaters. Do not miss Espanola on your journey to the Galapagos!

Did the travel meet our expectations?
Everything comes to an end…..  after 15 days on “Tip Top III”, we once more reached Baltra, checked out of the vessel, climbed into an old bus and soon found ourselves on the plain heading back to Quito.  Behind us laid the enchanted islands waiting for the next plane with explorers to arrive.

There are some points in life when one wishes that the situation should last almost forever.  Our journey in the Galapagos was such an event.  It was great! The islands showed us all that they had to offer. What would Charles Darwin have said if he saw Galapagos today?

 

Posted in Biology, Travels | Tagged , , , , , , | Leave a comment

Spurvehauker i Dalen

Posted on 12/10/2011 by Alf J.

Portrett av spurvehauk

Lørdag 8. oktober 2011.  Vi  – min kone Lise og meg selv – er på vei til Jostein og Maj-Lena ved Dalen Villmarkssenter i Telemark for å fotografere spurve-hauk fra skogsskjulet.  Full fres ved skjulet, var Josteins siste beskjed på e-post før vi drog. Og spurvehaukene kom… hele dagen.  Samtidig dalte de første fine snøkorna ned over skogen rundt Dalen. Etter en 4-5 timers kjøretur fra Hidra, over Kvinesdal og Eiken til Evje, opp Setesdalen til Valle og så RV45 til Dalen, møtte Jostein og Maj-Lena oss på gårdstunet. Kaffekoppen i venstre hånd og smilet på lur. Jostein og Maj-Lena er verdens hyggligste mennesker og vi fant tonen med det samme.

 

 

Jostein Hellevik

Dalen Vilmarkssenter ligger på gården Døli på vestsida av Dalen i Telemark. Bratte lier, gammel, knudrete granskog blandet med lauskog, rotvelter og kulturlandskap i en hærlig blanding.  På Dalen Vilmarkssenter finner du det meste av hva frilufts-mennesker fordrar. Her er det ikke mindre enn 17 hester som bl.a. brukes til turguiding, her avles hunder i stor stil, det drives jakt og fiske og på Døli kan du overnatte og bli servert god mat og drikke. Vi bodde i “BæBu”, et gammelt sauefjøs som Jostein elegant har forvandlet til ei vilmarksstue i luksus-klassen.

 

 

Rødvin og peisbål i det gamle sauefjøset.

For vår del var det naturfoto som var målet, og her satser Jostein og Maj-Lena stort. Gaupebu til fotografering av kongeørn står allerede klar (plass er bestilt til januar :) ), flere skjul for fiskeørn er tilgjengelige i sommerhalvåret og hakkespettskjul kan brukes om våren. Nå på sensommeren og tidlig høst er det skogsskjulet som brukes og det var hit og til spurvehaukene vi skulle denne gang.

Da vekker jeg deg klokka fem, litt frokost og matpakke og så drar vi oppover til skjulet klokken seks, sa Jostein….. og så er det en bratt bakke først…  Joda, bakken var bratt den, pulsen steg og lungene arbeidet hardt. Ole Jørgen Liodden har rett når han skriver i den siste boka si at det er viktig for naturfotografer å holde seg i form :) .

Utsikt fra et av teltskjulene.

Vel oppe ved skogsskjulet åpner terrenget seg opp. Her har Jostein hogget trær og laget en fôringsstasjon for nøtteskriker, skjærer, småfugl og ekorn. Stasjonen er attraktivt dekorert med gamle, krokete stammer som fungerer som kulisser.  Rundt stasjonen står tre romslige kmuflasjetelt, to ved siden av hverandre for fotografering i medlys og ett på andre sida av plassen vendt mot øst. Her blir det motlys ved soloppgang, men i dag er det gråvær og nedbør i vente. Til neste år er det planlagt en permanent kamuflasje med oppvarming og overnattingsmuligheter og den 5×2 meter store bygningen er allerede påbegynt.

Jostein foran to av teltskjulene. I bakgrunnen det kommende permanente skogsskjulet.

Kameraet med 200-400mm på stativ, et telekonverter i beredskap og  70-200mm på et annet hus. På med mer tørr ullskjorte og godt med klær, fram med te og en matbit, mobilen på lydløs, Jostein legger ut nøtter og brødskalker før han drar ned på gården igjen og stillheten senker seg over skogen. Jeg er klar…..

Lyset kommer sikkert, men sakte sigende… hva vil skje? Spenningen stiger. Nå er jeg der jeg ønsker å være – naturopplevelse og naturfoto i harmoni.  Lise har antagelig morgen-kaffen ved peisen i stua akkurat nå. Ja, ja… hver sin lyst.

Spurvehauken (Accipiter nisus) jakter på småfugl og smågnagere og er utbredt over store deler av landet, men vanligere i sør enn i nord. Om høsten drar mange av haukene sørover til varmere strøk  eller overvintrer langs kysten av Sør-Norge. Josteins fôringsstasjon er et eldorado for småfugler og smågnagere, og nøtteskrikene holder fest hver dag fra morgn til kveld.  Denne fargerike kråkefuglen er da også den første som viser seg så snart det lysner av dag. Først en, så to og etter hvert mange, alle ganske desperate etter å finne nøtten under brødskalken inni stubben. Her er det nok av byttedyr for haukene!

Nøtteskrike. (Nikon D700, 200-400mm @ 400mm, f4, 1/100 sek, ISO500).

Så med ett er den første hauken den.  Helt stille sitter den på toppen av en av kulissene. Den speider med vaktsomt blikk.  I kikkerten ser den farlig ut, stakkars småfugler!

Ennå er det for mørkt for god foto-grafering (nei, jeg har ennå ikke D3, men må klare meg med D700), men ved hjelp av en blits og en blitskondensator (“better beamer”) blir det skarpe bilder av hauken mot den svarte bakgrunnen av natta som holder på å forsvinne.

Den første hauken satte seg helt på toppen av en av kulissene. (Nikon D700, 200-400mm @210mm, f4, 1/250sek, SB90 og "better beamer", ISO500).

Lyset kommer sigende og et blåskjær blir synlig mellom trærne i bakgrunnen. Hauken sitter der ennå, klikk, klikk, klikk… en trollsk stemning akkurat nå.

Så går det slag i slag.  Flere hauker dukker opp. De setter seg på kulissene og speider med et olmt og vaktsomt blikk.  Plutselig slipper de seg løs og stuper på jakt etter nøtteskrikene.  Raske vinge-slag. Skrik og skrål fra jeger og bytte, men nøtteskrikene, som er nesten like store som hauken, unslipper.

Å fotografere haukene i flukt er vanskelig, jeg prøver, men er ikke heldig denne gang.  Det virker ikke som nøtteskrikene lar seg skremme av haukenes forsøk på å sette klørne i dem. Straks etter et angrep komme de tilbake til fôringsplassen.  Hauk og nøtteskrike side om side i samme tre.

Spurvehauk i trollskogen. (Nikon D700, 200-400mm @290mm, f4, 1/250sek, SB900+"better beamer", ISO500).

Himmelen blir mørkere og det svake lyset som kom, blir enda svakene. De første snøfillene faller stille mot bakken. Førts små, lette snøkrystaller, så større og tyngre snøfiller.  Dette gir spennende motiver med “hauk på grein i snøvær”…

Skal jeg dra til syden nå? Den første snøen faller over fôringsplassen og spurvehaukene i Dalen burde egentlig vært på vei sørover. (Nikon D700, 200-400mm @ 400mm, f4, 1/200sek, ISO800).

Ekorn og skjærer tar også turen til fôringsplassen.  I tretoppene lurer et ravnepar og dagen før hadde en hønsehauk vært nedom kulissene mens kongeørna sirklet på himmelen.

Spurvehaukene jakter til midt på dagen, da roer aktiviteten seg litt, men sju timer i skjulet gikk som en røyk.

Det er ingen tvil om at Dalen Vilmarks-senter tilbyr unike muligheter for natur-opplevelser og naturfotografi! Her kommer vi garentert tilbake!  Mange takk til Jostein og Maj-Lena for en storartet helg sammen med spurve-haukene i Dalen…

Nedenfor finner du noen flere bilder og en video fra denne turen…

 

Se video fra “skogsskjulet” her:

 

 

Posted in Bird photography | Tagged , , , , , | 1 Comment

Photographing hummingbirds

Posted on 07/10/2011 by Alf J.

Hummingbirds are among the smallest, fastest and most specialized birds on our planet.  They live exclusively in North-, Central- and South America (including the Caribbean) where they can be found from southern Alaska to Tierra del Fuego in Patagonia.  They have their distant relatives in the sun birds in Africa and the honey eaters in Australia.

Male of the Purple throated Woodstar , Calliphlox mitchellii.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

These birds belong to family Trochilidae and about 330 species are known. Remarkable features are their ability to fly backwards, their wing rate that can reach 12-90 flaps per second depending on species and their food preference, which consists of liquid nectar (they do indeed take on sugar rich liquid substitutes also).

Black-chinned Hummingbird, Archilochus alexandri (female) feeding on nectar. Photo from Phoenix, Arizona.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hummingbirds are not easily photographed in the wild. There are, however, several locations that put up feeders that attract a lot of species and make hummingbird photography “easy”.  It was such sites I was going to visit in Ecuador in July 2011 prior to heading out to the Galapagos.

 

The cloud forest
A cloud forest is an evergreen montane moist forest characterized by a persistent, frequent or seasonal low-level cloud cover, usually at the canopy level. In South America cloud forests are present among other in Ecuador where I was heading, more precisely to the areas north and north-west of the capital Quito: Yanacocha Valley, Mindo Valley, Bellavista, Tandayapa and Alambi Reserves .  The diversity of plants is extraordinary high here and so is the number of hummingbird species. 10-20 different hummingbirds species visiting the feeders is not uncommon.

The coloud forest in Yanacocha NP.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

A good place to stay is Bellavista Cloud Forest Reserve. From here you have possibilities to walk in the forest.  If you hide a personal guide, you will get a lot more out of a stay than by following a group, especially when it comes to photography.

The cloud forest at Bellavista Lodge. Pichincha volcano is seen in the distance.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alambi Cloud Forest Reserve
By far the best location I visited for photographing Hummingbirds was Alambi Cloud Forest Reserve. Alambi is a family home-style guesthouse set in 250 hectares (625 acres) of mostly primary   at the foot of the Tandayapa Valley, famed among world birders (quote from Alambi’s web site). It was at this location that I got the majority of the hummingbird photos shown in the gallery, but it is for sure several other places to photograph the small birds in the same area.  One problem is that not all locations allow the use of flash light, which sometimes is almost a must for getting good photos (not all would agree on this, but it definitely is my personal opinion).

The hummingbird garden with feeders at Alambi Cloud Forest Reserve.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

At Alambi you have the possibility to stay overnight, take tours in their reserve or simply sit down with your camera and long lens in the hummingbird garden, firing off for the hundreds of hummingbirds that visit the feeders and flowers around you.  This was just what I did, since I only had one afternoon here.  Had I known about the quality of this location before, I would for sure have selected this resort as my base.

For this project I used my Nikon 200-400 (f4) lens on the D700 body, mostly with Nikon SB900 flash and the “better beamer” flash extender. Unfortunately my lens-tripod-mount did break earlier on the trip which forced me to shoot hand held.  A great loss of tripod, but it turned out good anyway :) .

Basically I photographed at aperture priority or manual and used f4 og 5,6 to get a diffuse background.  With many species 1/500 sec is enough to get a nice, movement of flapping wings visible, but for species like the Purple-throated Woodstar (see first photo in this article) that flaps their wings very fast (up to 80 flaps per second!), even 1/1000 sec does not freeze the wings.

Buff-tailed Coronet, Boissonneaua flavescens.

I tried to focus on the eye and used continuous focus mode (C), with 51 points dynamic AF area activated.  Focus is the biggest problem with these extremely fast-moving birds.  I also used the MB-D10 battery grip giving a shooting rate of 7 frames per second, which is handy in this situation.

Below are some of the results in a hummingbird gallery. Check out this gallery for more. Many of the frames came out with a sharp and interesting bird but with parts of the feeder, another bird or a branch also in the frame.  To remove what I find disturbing objects in the frames extensive cropping, masking and/or cloning i photoshop have been done in several of the images.

Posted in Bird photography | Tagged , , , | Leave a comment

Galapagos 2011

Posted on 25/09/2011 by Alf J.

 (part 1)

I am very anxious to see the Galapagos Islands, I think both the Geology & Zoology cannot fail to be very interesting.” ‐‐ Charles Darwin, in a letter to his sister Catherine in August 1835.

In July 2011 my wife Lise and myself, together with 8 other Norwegians and three Americans (yes, you are right – it all sums up to 13 people) visited the Galapagos Islands for a 15 day tour on board the vessel Tip Top III operated by Galapagos Travel. It turned out to be one of those trips that you will never forget.

Map og the Galapagos Islands. Red squares show the sites that we visited.

The Galapagos Islands are situated about 1000 km west of Ecuador and is the UNESCO World Heritage Site number one! More than 95% of Galapagos is a national park and the 19 islands and their surrounding marine reserve is a “living museum and a showcase of evolution”.  Situated where three major ocean currents meet, created by an under water volcanic hot spot and exposed to extreme isolation the Galapagos has evolved to form the most incredible forms of life.

Charles Darwin himself glimpsed the force of an ongoing evolution during this brief visit to the islands in October 1835. ”I think….” he wrote and draw in his note book while back on the Beagle heading for Tahiti……

Marine Iguana at Fernandina Island

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Our mission was to explore Galapagos and to see and photograph as much of it’s unique wildlife as possible. This meant that we had to avoid the commercial 4 day trips that will usually only give you a glimpse of that Galapagos is all about.  By selecting an extensive 15 days tour we would cover it all and reach the outer western and south-western islands.

As the Galapagos Islands are unique in the World, they are heavily protected. The rules for tourists, including photographers, are strict – very strict!  Break the rules and you might very well find yourself on a plane home.  The strict regulations put a limit to what can be achieved also in nature photography. You have to follow the group and are not allowed to wait at an exciting motive as long as wish. You are not allowed to use flash light on land. You have to walk the trails and follow the guides only. You have to keep a minimum of 2 meters distance to wildlife. Still the site is magic!

The wildlife is tame and unafraid of people.  Birds and animals come very close to you and give you an opportunity to really be among the wildlife.  When in Galapagos, take your time to enjoy this special experience that you find no where else and suck in the atmosphere, even if photography is your main goal.

Tourism is an increasing threat to the conservation of the Galapagos islands. Here tourists explore the beach of Bartholome. The island of Santiago is seen in the background.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Photography
Usually when I travel on photo trips with the aim to photograph wildlife, I most often use my Nikon 200-400mm (f4) lens often in combination with an 1,7X converter, giving a focal length of 650mm (f6,3). (Yes, the auto focus slows down and “yes” the Nikon 600mm is on my wishing list :) ).  This is a very convenient lens with a superb optical quality and I have used it with great success among other on safari in Kenya where it proved to be the perfect choice of optics.

In Galapagos my Nikon 70-200mm (f2,8) on Nikon D300 or D700 became the work horse.  Occasionally I added the 1,7X converter to the lens and got a focal length of maximum 340mm, which worked well although with slower auto focus than normal. The 200-400 was only occasionally used. In addition to this, the Nikon 24-70mm (f2,8) proved to be very useful.

A gallery with some images from Galapagos rolls below. Please see another Galapagos display here.

 

Lava flow at Sullivan Bay Santiago.
Luckily we had an arrangement to start at sunrise every day.  Taking advantage of the morning and evening light is of course essential when photography is given priority. On our first day we landed at sunrise at Sullivan Bay, Santiago. This site contains an enormous amount of lava, known as ‘panoehoe’ (Hawaiian for rope), created during an eruption in 1897 when the Santiago volcano became very active. Still, after 114 years, very few plants have managed to settle in the lava area.

Overlooking the 114 year old lava flow at Sullivan Bay, Santiago.

Mollugo flavescens, a beautiful and endemic plant that has managed to settle in the lava of Sullivan Bay.

Galapagos Islands are formed by lava from an under water hot spot off Fernandina, and this was for sure a perfect island to start our journey.

 

Genovesa
After a pleasant sleep we found ourselves anchored at the island of Genovesa (also known as Tower) the next morning. Genovesa is a bird-wather’s and photographer’s paradise. This small and northernmost island in the archipelago is home to thousands of sea birds, including frigate birds, red-footed boobies, nazca boobies, storm petrels, swallow tailed gulls and many more. An attraction is the Short-eared owl (Asio flammeus) that hides in crevices waiting for a storm petrel to land and be caught for a pleasant meal.

Short-eared Owl and Genovesa

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

In the morning we landed at sunrise at Prince Philip’s Steps,  which leads you up the top of a 25m high cliff, from here you can survey the rest of the island.relatively flat island. The walk here lead you through hundreds of nesting pairs of boobies and it is this location where you can be lucky to spot the short-eared owl.

Genovesa is a horse-hoe shaped island, actually a volcanic caldera whose wall has collapsed, forming the lagoon at Darwin Bay, surrounded by cliffs. Darwin Bay is a beautiful site full of nesting birds.

Frigate bird with large chick at Darwin Bay, Genovesa.

Charles Darwin did never land here although the name of the site suggest so.  Never the less, our afternoon wet landing took us ashore to explore an absolutely astonishing wild life.  Here one can understand fully why it is so important to stick to the tracks!

A gentle swell and two sail ships anchored in the caldera-lagoon made our stay at Darwin Beach really exotic.

Darwin Bay, Genovesa.

 

 

Isabela and Fernandina
The island of Fernandina lies west in the Galapagos archipelago.  It is also the youngest island situated not far from the volcanic hot spot that creates all the islands here – those that are visible today, those that have eroded away and those that will form in the future. Our journey took us to “Punta Vincent Roca”, which is the north-western point of Isabela. No landing site here, but a fantastic place to view from the zodiacs and to do snorkeling.  here we saw flightless cormorant displaying courtship, jumping group of dolphins, Bryde’s whales and the fin of Ocean sunfish (Mola mola), just to mention a few highlights (but “highlights” are just what a trip to Galapagos is all about).

We spotted a large group of dolphins on our way from Isabela towards Fernandina. NOTE: This image is a combination of two separate images.

Bryde's Whale blowing in the open ocean between Isabela and Fernandina.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

One of the extreme highlights of the trip was the landing at “Punta Espinosa” on Fernandina.  Here we met the flightless cormorant, the very symbol of evolution and what happens when organisms are isolated on remote locations (such as a remote island like here) for a very long time.  No enemies, no need to escape, the wings are rudimentary and used for swimming instead of flying. Adaptation to the environment and evolution in a nutshell.

Flightless Cormorant

Flightless Cormorant

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TO BE CONTINUED….

 

Posted in Travels | Tagged , , , , | 1 Comment